På tide å «kaste armene»? (eller; «Nød lærer naken kvinne å spinne»)

Statoil har drevet med nedskjæringer lenge. Jeg har vært i tvil om hvor alvorlig jeg skulle ta disse pressemeldingene, for det er litt «Ulv! Ulv!» når Statoil forkynner slikt. For å illustrere; Vi husker at oljeprisen i 1998 var uder tretten dollar fatet. Siden den gang har Statoil kjørt nedskjæringskampanjer en rekke ganger. Hvilken effekt har det hatt? At Statoil har problemer med å tjene penger med en oljepris på 70 dollar. Altså har kuttene konsekvent ført til høyere kostnadsnivå (joda, jeg vet jo at oljen nå ligger dypere og vanskeligere tilgjengelig, men det er bare litt av forklaringen).

Jeg ble LITT mer paff da ConocoPhilips (COPNO) annonserte sine nedskjæringer i høst. 440 mennesker av 2700 er et ganske stort innhugg. ConocoPhilips har ikke samme økning i lete- og produksjonskostnader som Statoil, for COPNO holder seg stort sett på «trygge» og etablerte Ekofisk. Derfor trodde jeg at de hadde «mer å gå på» enn Statoil. Men psykologiske effekter spiller inn her, samt at Statoil og oljeprisen har laget et «window of opportunity» for å slanke organisasjoner som mange utnytter.

Men det som er sant, veldig sant, er at oljeindustrien i Norge lever råflott. Råflott på den måten at vi ikke trenger å tenke smarte løsninger, smartere måter å jobbe på, smartere måter å organisere oss på. Jeg skulle likevel ønske meg at vi ikke satset på å kutte, men å få mer gjort med samme mengden mennesker. Blir mer effektive. For historien ser ut til å vise at kutt fører til økte kostnader. Fikk vi mer gjort per person, ble vi samtidig mer konkurransedyktige, og kunne vinne markeder. Eller komme i mål med prosjekter litt raskere.

Så, hvordan blir man mer effektiv? Vel, det er nå vi kommer til den nakne kvinnen. Nød vil hjelpe noen til å finne på nye metoder, utnytte nye verktøy, utnytte gamle verktøy bedre, etc. Noen vil komme ut av dette som et klokere menneske, en lurere gruppe, and mer strømlinjet prosjekt, et firma som kan levere bedre enn forventet. Andre vil ikke. Jeg tror at de som lykkes er de som «kaster armene» og samtidig erkjenner at det er læring i dette. Som suger det inn i organisasjonen og bruker det som  det konkurransefortrinnet det er.

Og bare så det er sagt; å «kaste armene» er ikke det samme som å «lære naken kvinne å spinne». Å «kaste armene» er noe man gjør som et siste skippertak – for å presse ut siste dråpen. Da har man ikke lært noe, men bare tynes sitronen.

Fred Anton Maier kaster iallefall én arm

Fred Anton Maier kaster iallefall én arm

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *